UTFORDRINGENE STåR I Kø FOR NATOS NYE SJEF
Den 57 år gamle nederlenderen tar over for Jens Stoltenberg, som trer av 1. oktober etter å ha sittet ti år i sjefsstolen i Nato.
Rutte har i månedsvis vært toppfavoritt til jobben. Men prosessen trakk ut både fordi Ungarn var påholden med sitt ja, og fordi Ruttes eneste motkandidat, Romanias president Klaus Iohannis, drøyde med å trekke sitt kandidatur.
Det har hersket en viss frykt for at saken ikke ville være avklart innen Nato-toppmøtet i juli, men nå kan alliansen altså puste lettet ut.
God lagspiller
Rutte er kjent som en av Ukrainas mest trofaste støttespillere og en av president Vladimir Putins argeste kritikere.
Det sies også om ham at han er en god lagspiller, og at han, i likhet med Stoltenberg, har en god tone og en heldig hånd med Donald Trump, som kan bli USAs neste president. Ruttes evne til å håndtere Trump har gitt ham tilnavnet «Trump-hviskeren» – men han har også blitt kalt «Teflon-Mark» da ingen skandaler har klart å feste seg på ham.
Den egenskapen har gjort ham til Nederlands lengstsittende statsminister, men han ga seg i fjor etter en bitter politisk asylstrid.
Men det er ingen enkel oppgave den liberalkonservative politikeren nå skal gi seg i kast med.
«Trump-hviskeren»
For det første må Rutte altså forberede seg på et mulig gjenvalg av Trump, som både kan kutte støtten til Ukraina og samtidig er åpent kritisk til Nato.
I sin første presidentperiode skal Trump ifølge kilder ha vurdert å trekke USA ut av Nato, og truet med å ikke beskytte allierte som ikke bruker nok penger på forsvar. Avtroppende Nato-sjef Stoltenberg ble kreditert for å ha avverget en stor krise som kunne ha fått USA til å sprenge alliansen.
Skulle Trump bli valgt igjen, vil Rutte trenge alt han har av diplomatiske ferdigheter for å avverge enhver svekkelse av USAs rolle i Nato. Han må muligens bruke europeiske Nato-land som uformelle brikker til å styre Trump – land som allerede har økt forsvarsbudsjettene sine for å vise lojaliteten til alliansen.
Krigen i Ukraina
Rutte må også forvente å få nye bønner om våpenstøtte fra Ukraina, som allerede har begynt å forberede seg på en ny vinter med russisk aggresjon.
Nato-landene – med USA i spissen – har stått for 99 prosent av den utenlandske militærhjelpen som har bidratt til å holde Ukrainas styrker stridsdyktige siden 2022.
Etter hvert som krigen går inn i sitt fjerde år, vil Rutte ha en nøkkelrolle i å samle Ukrainas støttespillere for å sikre at støtten ikke avtar. Nato er på toppmøtet i sommer ventet å ta på seg en større rolle i å koordinere våpenleveransene til Ukraina, og ønsker at land skal gi langsiktige løfter.
Stoltenberg har i månedsvis hamret inn budskapet om at det kommer for lite våpen for sent til Ukraina fra Nato-allierte. Om Rutte vil få større gehør, gjenstår å se.
Ukraina presser samtidig på for medlemskap i Nato. USA og Tyskland har satt en stopper for enhver konkret framgang på den fronten, men presset ser ut til å kunne øke i årene som kommer.
Å balansere forventningene fra Ukraina mot motviljen til ledende Nato-land vil være en stor oppgave for Rutte.
Trussel fra Russland
Uavhengig av hvordan krigen i Ukraina utvikler seg, tror Nato-landene at de trolig vil stå overfor en trussel fra Russland i flere tiår framover.
I fjor signerte alliansen sine mest omfattende forsvarsplaner siden slutten av den kalde krigen, med sikte på å stoppe ethvert potensielt russisk angrep.
Mens tjenestepersoner insisterer på at Natos samlede makt for øyeblikket er i stand til å beseire et russisk militære svekket av krigføringen i Ukraina, er Russland allerede ute etter å gjenoppbygge styrkene sine.
Ruttes kjerneoppgave vil være å prøve å sørge for at Nato er beredt, og samtidig sørge for at den anspente stemningen ikke leder til en mulig atomkonflikt med Russland. Noen allierte land har anslått at Russland kan forberede seg på en mulig krig med Nato innen et tiår.
Det gir Nato et stadig mindre tidsvindu til å trappe opp våpenproduksjonen og sikre mer personell. På toppen av listen står luftvern, langtrekkende raketter, og rikelig med artillerigranater.
Mer penger
Alt dette vil kreve penger – mye penger.
Det blir nå Ruttes jobb å få alle Nato-land til å bruke minst 2 prosent av landenes bruttonasjonalprodukt (BNP) til forsvar. Om lag 23 av 32 land har nådd målet.
Blant landene som så vidt greide å krype over terskelen i fjor, er Ruttes hjemland Nederland.
Allerede har det kommet oppfordringer om at Nato bør gå enda lenger og øke utgiftene betraktelig utover toprosentsmålet. For den notorisk nøysomme Rutte kan det være vanskelig å stå i front for et slikt krav.
Uansett blir det hans jobb å hente inn etternølerne som ikke klarte å nå målet om 2 prosent til forsvar, i tillegg til at han må sørge for at de øvrige landene ikke går tilbake på pengebruken.
Kina
Lenger borte trekkes også Natos fokus i økende grad mot en annen rival: Kina.
Mens alliansen i sin opprinnelige avtale er bundet til det euroatlantiske området, har USA i økende grad presset på for å få Nato-landene til å være mer oppmerksomme på risikoen som Kina utgjør.
Kinas spirende partnerskap med Russland har åpnet øynene til mange europeiske Nato-land, og alliansen har økt samarbeidet med land som Japan, Sør-Korea og Australia.
Men noen – spesielt Frankrike – er fortsatt på vakt mot å avlede Natos oppmerksomhet bort fra sitt hovedområde, og Rutte vil måtte balansere også her.
