VI NORDMENN TAR GLEDENE FOR GITT

I Norge er vi skjermet. Vi er skjermet for torturen som foregår i enkelte hjem. For sulten foreldre og barn går til sengs med. For fattigdommen som ikke gir mennesker selv det mest grunnleggende for å overleve.

I Norge ser vi det ikke, fordi det skjer så sjeldent – og der det skjer, skjules det så godt.

I andre land er denne virkeligheten rett foran øynene på meg når jeg kjører bil og det banker på kvinner med barn i hånden. Ungdom på min egen alder og eldre som så vidt klarer å gå, men som må sette sitt liv i fare og gå rundt på motorveiene fra bil til bil og tigge om penger.

De har ikke noe annet valg. De har ingen velferdsstat til å hjelpe dem når de står alene.

Har ikke noe valg

I disse dager er jeg på ferie i Tyrkia, og etter en lang dag som turist i Istanbul var jeg på vei hjem med t-banen da jeg møtte en inspirerende eldre mann som gikk rundt på t-banen. Han kunne nesten ikke gå, men det stoppet ikke han fra å prøve å selge produktene sine.

Og selv om de fleste ignorerte han, fortsatte han å ha et smil i ansiktet og gikk videre i håp om at noen ville kjøpe det han solgte.

Han har heller ikke noe valg. Han har ikke noe velferdssystem som ivaretar hans behov. Han har ikke noe pensjonssystem som takker ham for hans livslange innsats for samfunnet han lever i.

Han har ikke noen helsetjeneste som vil hjelpe han på lik linje som det norske.

Han er avhengig av å stå opp hver morgen for å forsørge seg selv og få mat på bordet.

Les også: Kjære heterofile – jeg lever på deres nåde

Vondt å se

Det samme så jeg da jeg besøkte Pakistan tidligere i år. Der har de heller ikke noe velferdssystem som ivaretar dem. Der har de det til og med hakket verre.

I Pakistan ser jeg denne virkeligheten når jeg kjører 30 minutter fra hotellet mitt. Jeg glemmer aldri dagen jeg så sultne mennesker. Sultne mennesker på ekte, som ikke hadde spist på flere dager og sultet.

Jeg så trengende mennesker, og jeg tror ikke du forstår hvor vondt det er å se at du står på samme sted som dem, på samme tid, men likevel så er skjebnene våre helt ulike.

Jeg ble født i Norge, og vokste opp i en ressurssterk familie og et samfunn som vil ta vare på meg uansett hvordan livet måtte gå. Mens kvinnen som sto ved siden av meg ble født inn i en familie i Pakistan uten penger eller jobb. Hvor urettferdig er det ikke at våre skjebner er så ulike? Og hvor urettferdig er det ikke at vi, og spesielt jeg er så utakknemlig?

Våger å være utakknemlig

Jeg glemmer aldri synet av mennesker som fikk maten vi delte ut. Der så vi mennesker som kranglet, presset seg fram og slåss for å få sin del av risen. Vi så kvinner som tok fram sine pakistanske kjoler for at man skulle helle ris i dem. Vi så mennesker som tok fram sine hender for å få litt mat.

Vi så på, og jeg gråt, men så bar det tilbake til min virkelighet bestående av shopping, persiske tepper, tunge smykker, luksushoteller i Pakistan, buffé med hundrevis av retter og klær jeg kommer til å bruke under en håndfull ganger.

Og likevel våger jeg å være utakknemlig. Likevel våger jeg å kaste mer mat enn jeg spiser. Likevel våger jeg å klage. Likevel våger jeg å være misfornøyd.

Vi er så heldige, og kanskje litt for heldige. For vi vet ikke hvor heldige vi er før vi ser hvor tungt andre mennesker har det.

Vi er fanget i våre egne liv, i vår egen boble, fullstendig uvitende – eller heller kanskje ignorante – om virkeligheten rundt oss.

Les også: Å handle mat har blitt et slit

Vi nordmenn er heldige

Jeg tror ikke vi er klare over hvor heldige vi er i Norge. At vi har et velferdssystem som ivaretar de aller svakeste i vårt samfunn. Som ivaretar våre eldre gjennom vårt pensjonssystem som en takk for all den jobben og innsatsen de har lagt inn for landet vårt gjennom et helt liv.

Når vi blir syke har vi en helsetjeneste og helsepersonell som står på dag og natt for å gjøre oss friske.

Vi nordmenn er rett og slett heldige som har et samfunn som bryr seg om hverandre og tar vare på hverandre.

Men så er det likevel noe veldig inspirerende med disse menneskene. De gir aldri opp.

Deres motivasjon til å stå opp og jobbe for hver lira eller rupi hver eneste dag, er større enn alt annet jeg har sett i mitt liv. Og den takknemligheten man ser i deres øyne, og smilet i deres ansikt hver gang noen bare gir den minste sum, er uvurderlig.

De ser på de små gledene som store. For for dem er disse gledene de aller største.

Ikke glem de små gledene

Opp i alle de store gledene vi privilegerte nordmenn har, glemmer vi altfor ofte de små gledene. Det inkluderer meg selv.

Vi glemmer å sette pris på våre mødre når de overrasker oss med den boken vi fortalte dem at vi ønsket oss.

Vi glemmer å sette pris på at t-banen tar oss med til Nationaltheatret akkurat i tide til å rekke et viktig møte.

Vi glemmer å sette pris på de som tar søpla i byen vår for å holde Oslo en ren.

Vi glemmer å sette pris på helsepersonellet som tar oss imot midt på natten når vi har skadet oss.

Det er de små gledene, som viser at de rundt oss, både familie, venner og vi som samfunn ser hverandre og bryr oss om hverandre. I våre ellers hektiske liv, ser vi etter de store gledene, som vi jobber hardt for og som gir oss en midlertidig glede.

Kanskje er det heller de små gledene som betyr mest. Ikke glem dem.