HER ER MäRTHAS SS-GENERAL

Hun husker ennå uhyggelige opplevelser fra oppveksten.

Prinsessen fortalte for et par år siden om at barneværelset hennes på Skaugum var det samme som SS-generalen Wilhelm Rediess (1900 – 1945) bodde i fem år under krigen – og hvor han natten mellom 7. og 8. april 1945 begikk selvmord med tjenestepistolen sin.

Nå har hun også snakket om saken på en podkast som blant andre Dagbladet omtaler.

Les også: Trygve Hegnar hardt ut mot Märtha Louise: – Hun kan ikke gjøre en eneste ting korrekt

Kongen fortalte

Märtha Louise sier i et intervju med avisen at temaet kom opp for noen år siden, under renovasjonsarbeider i kronprinsparets hjem.

Kongen spurte hvem av hans to barn som hadde vokst opp på det aktuelle hjørneværelset.

«Jeg sa at det var meg, og da sa han: Å ja, for det var jo på det rommet en nazi-general tok livet sitt».

Og jeg tenkte bare:

«Nå forteller du meg det? Når du visste at jeg var så redd i oppveksten», sier hun lattermildt til Dagbladet.

Hun spør også om hvorfor kongen aldri hadde nevnt denne historien – i og med at hun i 14-15-årsalderen ble mørkredd etter å ha flyttet inn på hjørneværelset.

Av og til våknet hun med panikk, fordi hun hadde følelsen av at en fremmed mann betraktet henne.

Les også: Var alkoholiker – lagde gin: – Veldig merkelig

Terbovens puddel

Selv om Wilhelm Rediess var øverste sjef for tusenvis av SS-soldater, politi og gestapofolk, har han i årenes løp fått lite oppmerksomhet av historikerne.

Mannen ble avskrevet som en svak personlighet og en feiging som gjerne ble omtalt som Terbovens puddel.

Josef Terboven var Hitlers fremste representant i det okkuperte Norge, og en brutal nazist.

Sommeren 1940 fikk han tildelt Wilhelm Rediess som maktfull leder for hele det tyske sikkerhetsapparatet i Norge.

De to kjente hverandre fra Essen og Düsseldorf, der Rediess gjorde hurtigkarriere i SS, mens Josef Terboven i sju år var både nazipartiets og sentralregjeringens toppsjef i hele regionen.

Les også: Asbjørn Svarstad

Massemorderen Rediess

Før han ble kommandert til Norge var Wilhelm Rediess aktiv som gestaposjef i Nord-Polen, der han høsten 1939 sto direkte ansvarlig for drapene på om lag 2000 polske og tyske psykisk utviklingshemmede.

Utryddelse av psykisk og fysisk syke var et av nazistenes valgløfter før Hitler kom til makten.

Rediess ofre ble myrdet ved hjelp av busser hvor eksosen ble ledet inn i kabinen. Saken ble kjent, fordi det etterpå brøt løs en voldsom strid mellom Rediess og en annen SS-offiser.

De to hadde på forhånd blitt enige om at det skulle betales et avtalt beløp for hvert offer som ble drept. Men etterpå nektet Rediess sin avdeling å gjøre opp.

De kyniske svarene som han sendte fra sin nye posisjon i Oslo, er stadig bevart – og et eksempel på nazistenes totale mangel på respekt for andre menneskers liv og helse.

Les også: Pikant interesse for Märthas bryllup

Hybelboer på fylla

Terbovens puddel ble gjort narr av bak sin rygg, fordi han åpenbart var så svak at han tok seg til takke med å bo på hybel i sjefens residens – der kronprinsparets møbler fortsatt var i bruk.

Rediess kunne ellers ha valgt seg ut en hvilken som helst skipsredervilla som bolig.

Men han foretrakk altså å bli hos Terboven, der inntaket av alkohol ble større og større – og avgjørelser som kunne bety liv eller død for nordmenn, stadig oftere ble tatt av de to karene i fylla.

Beisfjord-tragedien

Hadde noen tvilt på mannens brutalitet, fikk de den 18. juli 1942 oppleve Rediess’ sanne jeg.

De jugoslaviske fangene i Beisfjord hadde forsøkt seg på et opprør. SS-generalen møtte personlig opp for å inspisere leiren.

Han beordret brutale represalier, og 287 fanger ble drept da SS-vakter svidde av flere brakker. Etterpå skjøt de de få som overlevde brannen.

Det som omtales som den verste massakren i Norge under krigen, går direkte på Rediess konto.

Her kan du lese mer av Asbjørn Svarstad

Lot dem fryse

En annen hendelse fra vinteren 1941-42, viser med all mulig tydelighet hvor hensynsløs og brutal han var.

Tyske soldater på Østfronten var utstyrt med tynne sommerklær, og det kom etter hvert mange meldinger til Berlin om at de rett og slett frøs i hjel.

Da denne klagen nådde Rediess, skal han rasende ha gitt ordre om at alle pledd som noen uker i forveien ble delt ut til de 3500 jugoslaviske fangene i fire nordnorske SS-leirer sporenstreks måtte samles inn igjen og ekspederes til fronten.

Konsekvensen var at et stort antall jugoslaver mistet livet, fordi de ikke lenger hadde noe å beskytte seg mot kulda med.

Han gikk ikke av veien for å la SS-domstolene dømme nordmenn og tyskere til døden, og forsøkte aldri å få stoppet Gestapos etter hvert omfattende bruk av tortur og drap.

Tannlegeskrekk

Personlig var denne herren over liv og en død en svekling.

Nordmenn som under krigen hadde selskapelig omgang med Rediess, oppdaget tilfeldigvis at han slet med voldsomme tannsmerter.

Men til tross for at det gjorde ubeskrivelig vondt i munnen – og at betennelsen hadde plaget ham i mange måneder – så turte ikke SS-generalen å gå til tannlege.

Han var rett og slett livredd for smertene.

En sprøyte med bedøvelsesmiddel fikk ham roet ned såpass at det gikk an for en norsk tannlege å ta seg av Rediess’ råtne tannstell.

Med unntak av Terboven selv, opptrådte ingen tysk okkupant på flere pressebilder i NS-mediene enn Wilhelm Rediess.

På alle steder hvor rikskommissæren dukket opp, kom Rediess i kjølvannet hans. Og under prominente nazi-besøk fra Berlin var han alltid til stede.

Likevel får han lite omtale i krigslitteraturen.

I en fagartikkel om Rediess, skriver krigshistorikeren Gunnar Hatlehol at SS-generalen rett og slett ble oppfattet som en viljeløs tjener i Terbovens hender.

Les også: Magda Goebbels: Nazistenes groteske barnemorder

Dum?

Blant generalene i Wehrmacht og medlemmene av den norske NS-regjeringen, var det få som hadde noe positivt å si.

General Nikolaus von Falkenhorst mente at Rediess var dårlig begavet – rett og slett ikke særlig intelligent – mens andre høytstående tyskere fnyste foraktelig over «den lille elektrikeren fra Rhinland som nå spradet rundt i generaluniform».

Wilhelm Rediess var nok ikke så dum som mange ville ha det til, og han må også ha fått med seg hvordan Terboven konsekvent behandlet ham som en uviktig kontorist.

Flere ganger i løpet av krigen skal han seriøst ha tryglet Heinrich Himmler om å få en ny jobb.

Han holdt ikke lenger ut å være vitne på nært hold til rikskommissærens konsekvent respektløse omgang med andre mennesker – ham selv inkludert.

Men SS-sjefen avviste alle slike utspill, og svarte at Rediess var en av de få som visste hvordan kompliserte personligheter av Terbovens slag må behandles.

Kollektivt selvmord?

I løpet av det siste halvåret ble det åpenbart også for Rediess at tyskerne kom til å tape krigen.

Han skal ha gitt åpent uttrykk for sterk bekymring i forhold til hvordan det ville gå med kona og de fem barna hjemme i Düsseldorf.

I løpet av sine fem år i Norge, reiste Rediess rett som det var på ovale helger til hjembyen.

Men det ser ikke ut til at verken hustruen eller noen av parets unger fikk komme på besøk nordover – selv om familieoverhodet for sikkerhets skyld hadde inntatt en del av den norske kronprinsfamiliens hjem som sin private bolig – og sikkert hadde mer enn nok plass til overnattende besøk.

Rikskommissær Terboven forsøkte i maidagene 1945 å overtale alle sine nærmeste medarbeidere til å begå selvmord sammen med ham.

Men alle avslo tilbudet, bortsett fra Rediess – som mente at det sikkert ville være best for familien hvis han aldri kom hjem igjen.

Like bak hovedbygningen på Skaugum hadde Terboven fått bygget en diger bunker.

Meningen var at han og SS-generalen sammen skulle sprenge seg i lufta 8. mai – når det totale nederlaget var et faktum for tyskerne – og begges kyniske spill om Norge var overstått.

Narret Terboven

SS-mannen som skulle hjelpe til med å rigge helvetesmaskinen, avslo å sette inn alt det sprengstoffet som Terboven hadde skaffet til formålet.

Eksplosjonen ville blitt så voldsom at deler av bygningene også hadde blitt sendt til himmels i småbiter. Så ladningen ble betydelig redusert.

Mens de siste forberedelsene pågikk, kom en vakt og fortalte at han natten i forveien hadde registrert merkelige lyder fra Rediess værelse i andre etasje.

Det hørtes ut som et smell med et påfølgende stønn. Så ble alt stille.

En mann som fikk klatret inn gjennom vinduet, kunne rapportere at han hadde funnet Rediess død på sofaen.

Dette var visst nok den eneste gangen i løpet av deres fem år sammen i Norge – at Rediess åpenlyst ignorerte sjefens ordre.

Men han syns vel at Terbovens storstilte iscenesettelse av sin egen død ble for drøy.

Les også: Det er på tide å fjerne prinsesse Märtha Louise fra arverekkefølgen

Urnene

Terboven fikk Wilhelm Rediess lik fraktet ned i bunkeren, slik at i det minste siste del av planen kunne gjennomføres.

Norske rettsmedisinere konstaterte etterpå at de ugjenkjennelige likdelene stammet fra Rediess og Terboven.

(Noe som ikke hindret danske medier i å sjøsette en teori om at de to tyske forbryterne i virkeligheten hadde sprengt to lik, for å dekke over sin egen hemmelige flukt til utlandet.)

De to urnene ble aldri satt i jorden, men oppbevart i en kjeller i Oslo – under oppsyn av politiet.

Sommeren 1953 ble urner med levningene etter henrettede gestapister utlevert til de vesttyske myndighetene.

Med i sendingen til Bonn fulgte også Terboven og Rediess sine urner – og en melding om at det dreide seg om to tyskere som begge hadde tatt sine egne liv, men aldri var blitt stilt for noen norsk domstol.

Hvis det virkelig er slik at SS-generalen fortsatt spøker på Skaugum, så finnes det sikkert en løsning på problemet.

Hva med å tilkalle en sjaman?