LAKSEFISKET ER OVER I NORGE

Jeg går langs en elv i sorg, i Trøndelag. Jeg er en av titusener av laksefiskere som nå mister gleden, lidenskapen, det vi hele året drømmer om, det som brått ble tatt fra oss, natt til 23. juni, da myndighetene stengte landets viktigste elver fordi laksebestanden er på et kritisk lavt nivå.

I tusener av år har laksen gått opp i våre elver, som en urkraft, en himmelsk ressurs, en naturopplevelse folk reiser fra hele verden for å få oppleve. Ikke noe land på jorden er viktigere for den atlantiske laksen enn Norge.

Nå er det over, laksefisket slik vi kjenner det. Bestanden har kollapset. Det pleide å gå over en million laks opp i elvene hver sommer og høst. Nå er det bare en brøkdel igjen. Hvordan kunne katastrofen skje?

Les også: Baard Fiksdal

En sikker dødsdom

Vi er mange som så det komme. Vi så det i 1975 da parasitten gyrodactylus salaris for første gang ble oppdaget i lakseelva i Misvær og spredte seg til 51 elver over hele landet. Parasitten drepte lakseyngel og la elvene øde. Kampen mot smitten har gitt mange tilbakeslag, men 39 elver er blitt friskmeldt. De lever nå som skygger av seg selv.

Vi så det da lakselus i oppdrettsanlegg ble en av vår tids største miljøsynder.

Selv om oppdretteren overholder reglene til punkt og prikke, produseres det milliarder av luselarver som sprer seg til villfisk. For småfisk er lus i store mengder en sikker dødsdom.

Verdens største oppdrettsnæring har kjempet en håpløs kamp mot lus. Den er som pest. Lusepresset er så høyt mange steder at over halvparten av lakseungene dør i fjordene om våren. Også sjøørret og sjørøye er hardt rammet. Ingen ser ut til å ha tiltak som monner.

Vi så det da 140.000 laks i snitt rømte fra anlegg, hvert år, de siste ti årene. Den genetiske forurensingen av villfisk svekker overlevelsen i elva. Rømt fisk bringer også med seg sykdom. Det er vanskelig å forstå hvorfor anleggene ikke er rømningssikre.

Katastrofen var et faktum

Vi så det da det ble stadig mindre mat tilgjengelig for laksen i havet fra starten av 2000-tallet. Færre byttedyr, mindre mat. Det kalde, næringsrike, arktiske vannet, som kommer inn i Norskehavet, ble redusert. Endringer i viktige havstrømmer ga mindre næring i beiteområdene til laksen.

Vi så det da klimaendringer ga hyppige tørkesomre med lite vann, sykdom og skade på laksen.

Vi så det da pukkellaks, som russerne satte ut, kom til Norge på 60-tallet, og oversvømmet norske elver i så enorme mengder og med så store miljøkonsekvenser at fortvilelse er det minste ordet man kan bruke.

Vi så det da skarv og sel forsynte seg grådig av lakseunger, uten at de blir jaktet på.

Vi så det da garn og annet fiske i fjordene fikk fortsette. Vi så det da sportsfiske i elvene ble en milliardindustri som mange lokalsamfunn vanskelig vil klare seg uten. Strenge reguleringer til tross, vi laksefiskere forsynte oss mer enn naturen tåler. 2023-sesongen ble offisielt den dårligste noensinne. I juni 24 var oppgangen minimal. Katastrofen var et faktum.

En æra er over

Den siste uken før Norge stengte gikk jeg langs elven og håpet på fisk som aldri kom. Jeg fisket hver dag. Den siste lørdagskvelden fikk jeg mitt første napp. Det var den største laksen jeg noen gang har hatt på kroken. Jeg tipper den var 15 kilo.

Laksen kastet seg i luften slik at jeg kunne se den i all sin velde. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde klart å sette den fri. Jeg ville slått den i hjel. Selv om den var den siste laksen i mitt liv. Selv om jeg vet at laksen er alvorlig truet. Jeg ville slått den i hjel. Jeg er ikke bedre.

Denne laksen tok valget fra meg. Den gikk ned i dypet, dukket under et fremspring i berget og gjorde seg selv fri.

Jeg sto et øyeblikk og pustet tungt. Så dro jeg hjem. Jeg dro med en følelse som vil vare livet ut. En æra er over.