PRESIDENTVALG I ET IRAN På «USIKKER GRUNN»

I Iran har man debatter på fjernsynet, den lokale pressen dekker valgkampanjen, og tusenvis av valgurner blir gjort klare på kryss og tvers av det store landet. Men noe mangler.

– Valget er ikke demokratisk, dette er ikke noe demokrati. Ikke når regimet må bruke terror for å undertrykke egen befolkning. Valget blir hverken fritt eller rettferdig, sier Rose Richter, en amerikansk menneskerettighetsaktivist.

Hun vet hva hun snakker om. Richter var i fem år FN-rådgiver med fokus på nettopp menneskerettighetene i Iran. Ifølge Richter, kan ikke et valg være demokratisk når landet ikke har noen fri presse og når selve lovsystemet i landet er grunnleggende antidemokratisk. Og dette igjen får sine direkte følger for presidentvalget.

I Iran er det kun kandidater som på forhånd er godkjente av regimet, gjennom et råd kalt Vokterrådet, som får stille. Slik har regimet helt siden islamske revolusjonen i 1979 sørget for at det kun er sine egne som kan bli presidenter.

Signalene

Tross dette, er det likevel mye en ennå kan lese inn i valget. Ifølge eksperter, er spesielt sammensetningen av kandidatene et signal om hva det iranske regimet selv forventer at vil skje i årene som kommer.

Denne gangen var det kun seks kandidater som ble godkjent, og fem av dem er erkekonservative. Kun en blir sett på som en mulig reformist. Ifølge statsviteren Afshin Shahi, betyr dette at regimet forventer mer spenning i forholdet til Vesten, og at regimet planlegger å legge seg på en konfrontasjonslinje.

– Når krigen i Gaza vil være over, vil ikke verden, og spesielt Europa, ha noe annet valg enn igjen å forholde seg til det iranske atomprogrammet, sier professor Shahi, som underviser ved Keele universitetet i Storbritannia, til oss. Han sikter til at iranske ledere nå stadig oftere snakker om å «endre» atomprogrammet, altså en åpen trussel om å utvikle atomvåpen. Og FNs atomenergibyrå har allerede advart at Iran beriker uran langt over ethvert mulig sivilt behov. – Kandidatvalget blir da et uttrykk for at Iran forventer konfrontasjon, sier Shahi.

Valgdeltakelsen

Men det er enda mer en kan lese i sammensetningen av kandidatene til presidentvalget. I Iran er det innenriksdepartementet selv som er ansvarlig for opptellingen av stemmene, og de kan i praksis gjøre nesten som de vil.

I 2009, for eksempel, da Mahmoud Ahmandinejad vant valget, anså millioner av iranere resultatet som så usannsynlig at landet gikk inn i en lang periode med gateprotester.

Men hva da med reformisten Masoud Pezeshkian, den sjette kandidaten som regimet har gått med på at skal få stille? Ifølge Shahi, er hans plassering blant kandidatene knyttet til at valgdeltakelsen i år er ventet å bli den laveste noen sinne, og dette igjen vil kunne bli sett på som et åpent uttrykk for mistillit til det islamistiske regimet.

– Iran kan fuske med valgresultatet, men de kan ikke fuske med valgdeltakelsen. Til det er det altfor mange som går rundt med mobiltelefoner. Hvis valglokalene er tomme, kan ikke regime hevde at valgoppslutningen var høy, sier han.

– Pezeshkian har fått passere gjennom nåløyet for å tiltrekke folk til stemmelokalene, slik at valgdeltakelsen kan bli høyere. Regimet trenger sårt en høyere valgoppslutning, forteller Shahi. Pezeshikian er en 70 år gammel lege, hvis far er en iransk aserbajdsjaner og hvis mor er en iransk kurder.

Ifølge Shahi, nyter regimet i dag trolig ikke støtte fra mer enn rundt 15 prosent av befolkningen. Regimet er så forhatt hjemme at han i dag vil karakterisere «det iranske folket som det mest pro-israelske i Midtøsten», ettersom Israel er en erkefiende av det islamistiske regimet.

Favoritten, derimot, til å vinne valget er den 59 år gamle Saeed Jalili. Han var soldat under iran-irak-krigen på åttitallet, og mistet sin høyre fot under beleiringen av byen Basra, noe som ga ham utnevnelsen «en levende martyr». Han er utdannet som statsviter, og er ansett som en erkekonservativ.

Tvilen

Valget på fredag har kommet i stand i full hast, bare litt over en måned etter at president Raisi, best kjent som «slakteren fra Teheran», ble drept i helikopterulykken den 19. mai, en ulykke som også drepte utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian.

Mens omverdenen ser ut til å ha slått seg til ro med at ulykken var forårsaket av dårlig vær og menneskelig svikt, er bildet et helt annet innad i Iran. Der lever både en generell mistillit til alt regimet sier side om side med et mangfold av konspirasjonsteorier.

Først anklaget enkelte politikere Israel for å ha forårsaket ulykken. Dette skulle være en hevn etter at Iran i måneden før angrep Israel med 300 droner, ballistiske missiler og cruisemissiler. Ulykken fant også sted nær grensen til Aserbajdsjan, og Israel samarbeider tett med Irans naboland, og har tilgang til flybaser i landet. Mossad bruker nabolandet som base.

Da en vits spredte seg i Israel om at det hadde vært en Mossad-agent ved navn Eli Copter som hadde stått bak helikopterulykken, gikk Iran-allierte Hamas til og med ut med en fordømmelse av Israel.

Senere, imidlertid, har fokuset i Iran vært mer innenrikspolitisk, at helikopterulykken ble forårsaket av politiske rivaler til president Raisi. Selv har iranske myndigheter kun sagt at helikopteret ikke ble skutt ned.

Justine Green, en amerikansk ekspert på helikopterulykker, sier imidlertid at en etterforskning av hendelsen egentlig burde være en relativt enkel sak.

– Dette er som en obduksjon av et lik. Hvis det er noen knivstikk, vil en se det. Samme med helikoptre, hvis noen har fusket med utstyret, vil man kunne vite det, forteller Green til oss på telefonen fra USA. Green er selv en helikopterpilot. Han er utdannet advokat med fly- og helikopterulykker som spesialfelt, og er i dag blant annet involvert i rettsaken rundt flyulykken i 2019 av en Boeing 737 Max i Etiopia.

Ifølge statsviteren Shahi, er det nettopp fordi tilliten til regimet er så lav at folk flest ikke vil å kjøpe myndighetenes forklaring. – Nesten automatisk er det da mange som ikke vil tro på at et helikopter bare kan ha falt ned fra skyene, sier Shahi. På grunn av sanksjonene er det en kjent sak at Iran har store vansker med å få tilgang til reservedeler, og de tidligere presidentene Abolhassan Banisadr og Mahmoud Ahmandinejad var selv begge involvert i helikopterulykker.

Den øverste lederen

Men, sier statsviteren Shahi, helikopterulykken vil uansett få enorme følger for Iran og omverdenen, men ikke fordi en president har mistet livet.

I Iran er det den såkalte øverste lederen, altså Ali Khamenei, som sitter på den virkelige makten. Presidenten kan ikke motsette seg den øverste lederens politiske vilje. Men Khamenei er syk, og mange anslo at president Raisi lå best an til å bli utnevnt til den gjeveste posisjonen som Irans tredje øverste leder, etter grunnleggeren ayatollah Khomeini og etterfølgeren Khamenei.

– Ulykken kom på et høyst sensitivt tidspunkt. Den øverste lederen nærmer seg enden på sitt biologiske liv, og er syk. Det er en kjent sak at Raisi var utpekt til å bli Khameneis etterfølger. Nå, etter ulykken, er det store spørsmålet hvem som vil ta over etter Khamenei, sier Shahi. I Iran spekuleres det i at Khameneis sønn, Mojtaba, nå ligger best an til å bli den neste øverste lederen.

Når det gjelder selve presidentvalget fredag, er statsviteren Shahi imidlertid langt mindre i tvil. – Den øverste lederen vet nok allerede i dag hvem det er som vil vinne valget, sier han.

Iran ble en islamistisk stat etter revolusjonen i 1979 da sjahen ble fjernet fra makten. I april det året kunne Khomeini erklære at en «Guds regjering» hadde overtatt, og med 99.5 prosent av stemmene ble så en islamistisk grunnlov vedtatt.

Antivestlig

Blant grunnpilarene i det nye regime var en sterk antivestlig linje. Hovedfienden var USA, Den store satan, og deretter Israel, Den lille satan. Symboler ble også viktige, og kvinner ble tvunget til å gå med tildekket hår. For to år siden, da en kvinne ved navn Mahsa Amini ble anholdt på grunn av sin klesdrakt, og senere ble funnet drept, så en store protester over hele landet.

Ikke bare kvinner har klare kleskoder i det revolusjonære Iran, mindre kjent er det at også menn må kle seg på en spesiell måte. Slips, for eksempel, er ulovlig i Iran. Og en vil aldri se en iransk leder ikledd slips ettersom dette klesplagget blir sett på som vestlig, noe som da vil kunne undergrave selve revolusjonsånden i Iran. Slipset blir ansett som et kristent kors.

Ikke overraskende blir Iran regelmessig anklaget for å bryte menneskerettighetene. Men et svar regimet til stadighet gjengir er at ideen om universelle menneskerettigheter kun er en vestlig ide som brukes for å undergrave deres regime og at disse da heller ikke kan forenes med islam.

– Regimet forfekter at tanken om universelle menneskerettigheter er en trussel mot Irans suverenitet, sier Rose Richter. Et gjentakende stridspunkt med Vesten er nettopp kvinners posisjon i det iranske lovverket.

– Kvinners posisjon er ifølge loven underlagt menns posisjon, og dermed, sier regimet, kan en ikke forene dette med universelle menneskerettigheter, forklarer Richter.

Selv om regimet forfekter et slikt tankegods, tror hun at det kun er ytterst få i Iran støtter disse ideene til tross for at revolusjonen nå har dominert landet i 45 år. – Iranere er høyt utdannet, og 68 prosent av doktorgradene tas av kvinner. En må også huske på at Iran, før revolusjonen, selv var aktivt med i FN i utformingen av menneskerettighetserklæringen av 1948. Så de kan ikke bare riste dette bort, sier hun.

– Ser på folket som en fiende

For å skjønne Iran, sier Richter, må en forstå at landets politikk gjerne svinger som en pendel mellom kompromissløs fundamentalisme og perioder med en mer reformvillig regjering, men kun når regimet ser seg tjent med det.

– Men uansett tillater ikke regimet noen virkelig opposisjon. Regimet ser på folket som en fiende, og kritikk kan straffes med døden, forteller hun. Bare i fjor ble 853 mennesker henrettet i Iran, det høyeste tallet på åtte år.

Shahi er enig. – Før var det noen som ennå håpet på at et slags demokrati kunne eksistere innenfor et diktatur, at en folkevalgt president på sett og vis kunne fungere uavhengig av den øverste lederen. Men i de siste 15 årene er det blitt klart at dette ikke en gang er mulig, sier han.

Iran er et land med 88 millioner innbyggere, og regimets manglende grasrotstøtte er også knyttet til at befolkningen er usedvanlig sammensatt etnisk sett. Kun rundt halvparten av landets befolkning er persere, andre er asserere, arabere, kurdere, og en lang liste mindre minoriteter. Irans oljerikdom er for eksempel i stor grad konsentrert i sørvest, i områdene der arabere bor, men arabere blir også sterkt undertrykket i Iran og lever gjerne i dyp fattigdom. Landets sunnimuslimer, forøvrig, utgjør rundt 12 av befolkningen, og er formelt utelukket fra posisjonen som øverste leder, ettersom den skal holdes, ifølge loven, av en sjiamuslim.

Men 45 år etter revolusjonen er Iran en stormakt i Midtøsten, og dominerer hele fire arabiske land, Irak, Libanon, Syria og Jemen. Ved hjelp av de mange geriljagruppene de finansierer og bevæpner i Midtøsten, som Hamas og Hizballah, kjemper Iran også en endeløs krig mot Israel. Og det forventes heller ingen store endringer i denne utenrikspolitikken som følge av presidentvalget fredag.

Beleiret

Det er heller innenrikspolitisk at en vil kunne få et større drama. I hovedstaden Teheran ble det skutt opp fyrverkeri da det ble kjent at president Raisi var død. Regimet må i dag bruke stadig mer brutale metoder for å undertrykke både kritikk og ikke minst de gjentakende protestbølgene.

– Regimet ser i dag på seg selv som beleiret. Hvert annet eller tredje år får vi enorme protestbølger over hele landet mot dette regimet, protester som vitner om en bred misnøye. Og hvis dette er et barometer, er regimet virkelig på usikker grunn, avslutter Richter.

2024-06-28T08:14:25Z dg43tfdfdgfd