«PIYA, PIYA, NORGE.» TåRENE PRESSER På. HVOR HøRER JEG HJEMME?

(Avisa Oslo) Det er to ting som i teorien kan løse alle små og store problemer i verden: Å dele et måltid og dele musikk.

Begge har kraft i seg til å starte samtaler mellom folk som ellers ikke ser øye til øye, eller (tror) de ikke har noe til felles. Mat og musikk er universelle språk vi blander, deler med hverandre og videreforedler før de blir våre nye, egne tradisjoner.

Også de gangene vi faktisk ikke forstår hverandres språk, vaner og kultur, har musikk kraft i seg til å forene folk.

Dette er blitt signaturen til Karpe de senere årene. Med OMAR SHERIFF (2022) og ti ganger fullsatt Oslo Spektrum tok Chirag Rashmikant Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid steget mot kategorien «folkekjære artister.»

De er lyden av en generasjon i Norge. Det er ikke nok. Nå vil de runde verden.

«Kjære Norge. Spør dem hvor jeg hører hjemme»

Med den nyeste utgivelsen, «Piya Piya Calling», går de gjennom den største porten som finnes i musikk: Sør-Asia og Coke Studio Pakistan. Scenen er kjent for unike samarbeid og kobler folketoner med hiphop, ghazal og qawwali – ofte på en gang, i én låt.

Så jeg måtte sjekke med slekta i Pakistan. Hadde de hørt på? Om de hadde, men de var mest opptatt av Quick Style, som danser i videoen.

«Yesss Quick Style. They are more famous in South Asia than anywhere else» var svaret, mye på grunn av den bryllupsvideo-dansen.

På overflaten er «Piya» en kjærlighetssang. Piya betyr kjære og min elskede, men låten har lag på lag betydninger. Farsi, arabisk, urdu, baluchi, fire av språkene de synger på sammen med Kaifi Khalil og Amanda Delara, er så rike på ord og metaforer at de kan oversettes på flere måter.

Når Chirag synger på gujarati:

«Piya Piya Norway, Aa Galiyon Ne Kahi De, Ghar Sudhi Rasto Tu Lai Ja» kan det bety «Piya, piya, Norge. Be gatene vise meg veien hjem.»

Men det kan også forstås som: «Kjære Norge. Spør dem hvor jeg hører hjemme.»

Senere i låten synger Magdi om å være fremmed – ajnabi. Det gir låten en helt annen, dobbel bunn: «Piya, Piya, Calling» kan bety «hjemlandet kaller.»

Les også: Ikke la deg presse til taushet, Magdi

Musikk er større enn brus og krig

Hvor vi hører hjemme er et spørsmål diasporaen i Europa og vesten diskuterer og kjenner på hele tiden. Den som har satt ord på første- og andregenerasjons innvandreres melankoli aller best, er journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam i en kommentar i Klassekampen.

Kanskje er det noe sånt – en ubeskrivelig lengsel – som treffer meg på T-banen med sangen på ørene, på vei til å møte min far. Han landet på Fornebu for snart 50 år siden, og når han en dag ikke lenger er her mister jeg en viktig forbindelse til mitt opphav. Og da kommer tårene.

Dette gapet tetter Karpe. De bygger et fellesskap på tvers av språk og kulturer. Og som vi trenger det i vår levetid, for det kjennes ofte ut som vi roter det til og går bakover. «Piya» er lyden av fortid, vår tid og fremtiden. De får det til å se så enkelt ut, men det er det ikke.

Jeg vil tro det har vært diskusjoner om å gi ut en låt under Coca-Cola-banneret, i en tid mange av Karpes lyttere boikotter merker som McDonald's, Burger King, Coca-Cola og Starbucks til støtte for Gaza og Palestina. Men mottakelsen viser at musikk er større enn brus og krig.

«Det er ingen motsetning mellom kjærlighet til landet du er født i og kjærlighet til ditt opphav», skriver en franskmann i kommentarfeltet, i en av de mange reaksjonsvideoene på YouTube som hyller låten.

Musikkvideoen er sett 6,6 millioner ganger, trender på #1 og spilles én million ganger i døgnet. I Norge: iTunes (1), Apple Music (3), Spotify (5). På Spotify Pakistan har den klatret jevnt og ligger på 24. På Google trends gjør alle involverte et kraftig hopp i søk i Europa, Midtøsten, Sør-Asia og USA.

Oslos store sønner Karpe har holdt på i en livstid og har enda ikke peaket. Begge er i sitt 40-ende år, og hver gang de gir ut musikk finner de et nytt publikum. Det de kommer til å bety for norsk musikk har vi bare har sett en flik av.