HVORDAN BESEIRE ET REGJERINGSPARTI

Ifølge prognosene fredag morgen fikk Labour 410 delegater i Underhuset, mot bare 144 til De konservative.

Ikke fullt så dramatisk som enkelte meningsmålere har spådd, men likevel:

Bak gårsdagens dramatiske valg i Storbritannia ligger mest av alt en dramatisk historie om hvordan Det konservative partiet har ødelagt seg selv.

Labours voldsomme suksess er nemlig ikke resultat av at partileder og kommende statsminister Keir Starmer er så populær. Ikke partiet heller.

Rett nok hjalp det at den notorisk upopulære Jeremy Corbyn gikk av som partileder for fire år siden, til fordel for en påstått kjedelig og grå Starmer.

Men når vi skal lete etter hovedårsaken til Labours valgskred i går, peker de fleste kommentatorer på en rekke av tabber og feiltrinn – i tillegg til den generelle slitasjen som alle regjeringspartier må regne med.

Et festlig, lite vitnesbyrd om dette kan du lese av forsiden til tabloiden Daily Star, som en venn av meg delte på sosiale medier i går:

Den første og største tabben sto nok David Cameron for allerede i 2016, da han tenkte at en folkeavstemning om EU-tilknytningen skulle få slutt på det evinnelige maset til EU-kritikerne.

Som kjent ble resultatet det motsatte, og Storbritannia ble kastet ut i et langdrygt og utmattende Brexit-drama.

Theresa May kom inn for å redde stumpene. Men etter bare tre år og flerfoldige mislykkede forsøk på å få britene ut av EU måtte også hun kaste kortene, og det var duket for selve fullbyrdelsen av katastrofen:

Det vil si – i sin første periode var party-kongen Boris Johnson en suksess. Ikke bare klarte han med sin brautende og/eller keitete sjarm å sikre de konservative et brakvalg i 1919. Han lyktes til og med med Brexit.

Men så gikk det rakt nedenom og hjem, her oppsummert i fire punkter:

• Han lovet å jevne ut økonomiske forskjeller, og vant arbeiderstemmer på det. I stedet skjedde det motsatte
• Han lovet å stoppe innvandringen. Også her skjedde motsatt: Fra 2020 er antall innvandrere til UK ca. doblet
• De negative følgene av Brexit begynte raskt å vise seg – i den grad at 60 prosent av britene angrer på hele greia
• Og til sist «partygate» i Downing Street, der Johnson ga blaffen i pandemien, ble bøtelagt – og måtte trekke seg

Dermed var turen kommet til Liz Truss, som presterte å bli den kortest sittende statsministeren i britisk historie – med bare 49 dager i stolen.

Og så de siste 18 månedene da, med Rishi Sunak, som onde tunger mener bare vil bli husket for to ting:

• At han er gift med datteren til en av Indias rikeste menn, og dermed tilhører en overklasse rikere enn kong Charles
• At han til og glemte å ta med seg paraply da han gikk ut i styrtregnet og kunngjorde nyvalg den 4. juli, altså i går.

En kunngjøring som kanskje vil konkurrere med Camerons EU-avstemning om å være Toryenes største feiltrinn i moderne tid.

At Labour etter valgdagsmålingen like før midnatt i går kveld lå an til tidenes brakvalg, er altså ikke på grunn av en heftig, imponerende eller inspirerende valgkamp fra Labours side.

Årsaken til Labours suksess er aller mest regjeringspartiets selvskading – i en slik grad at den påstått kjedelige Keir Starmer bare har kunnet sitte musestille i båten å bevitne det hele.

At også Liberaldemokratene (58 delegater) og det høyreradikale Reformpartiet (4 delegater) har gjort det relativt godt, er likesom prikken over i-en: Det antyder at hele to partier til høyre i landskapet kan fortsette å stjele stemmer fra de sønderknuste konservative.

Hva kan vi så vente av den kjedelige?

Det er ikke så lett å bli klok på.

Han er oppvokst i et lite industristed utenfor London, med en fabrikkarbeider som far og en pleietrengende mor. Ekte arbeiderklasse, med andre ord, med en sønn som utmerket seg såpass på skolen at han ikke ga seg før han forlot Oxford med en juridisk doktorgrad.

Noen kommentatorer vil ha det til at Starmer har lyst til å forsøke å få britene inn i EU igjen. Andre sier at det vil være galematias.

Kanskje vil vi få et pålitelig valgresultatet i løpet av i dag fredag, og det mest spennende nå er om Starmer klarer å slå rekorden til Tony Blair fra 1997. Blair halte i land den største valgseieren i britisk historie, med hele 419 delegater til Labour.

Det kan jo hende at et resultat i denne løypa gir ham selvtillit til også å be om omkamp i EU-spørsmålet.

Det blir i så fall ikke kjedelig.

* Kommentaren er oppdatert med foreløpige resultater fredag morgen.

Les mer fra Erik Stephansen