DET ER Nå PROBLEMENE VIRKELIG BEGYNNER FOR NORD UNIVERSITET

(Avisa Nordland): For ikke lenge siden var en av Nord universitetets største bekymringer at det var så ukjent. Få utenom nærområdene visste at det eksisterte, langt mindre hva det drev med. Det gikk både ut over rekrutteringen av studenter og universitetets rolle som nasjonal utdanningsaktør.

Den bekymringen eksisterer ikke lenger, men så spørs det om all reklame er god reklame.

Få utdanningsinstitusjoner har vært mer omtalt enn Nord universitetet de siste månedene. Finnes det noen i dette landet som fremdeles ikke vet hva det er, eller hva det driver med må de ha befunnet seg utenlands siden nyttår.

Les også: Kjerkol ble feilinformert om juksedommen

Det spørs likevel om ikke Nord helst skulle vært spart denne oppmerksomheten. For den kommer med en pris.

Selv om universitet til slutt kom ned på beina gjennom en enstemmig kjennelse i Kjerkol-saken, er det med en solid ripe i lakken det nå skal jobbe videre med både studentrekruttering og gjenoppretting av tillit.

Nå er ikke dette første gang det stormer rundt Nord universitetet.

Det ble født til sterke protester fra den tids eneste, nordnorske universitet. Universitetet i Tromsø ville heller at de daværende høgskolene i Bodø og Narvik skulle legges inn under dem, noe annet ville være å utvanne kvaliteten på nordnorsk høyere utdanning.

Det var et syn som langt på vei ble delt av tunge miljøer innen det da etablerte universitetsmiljøet: Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. De tre første av dem hadde vært like skeptiske da Tromsø i 1968 fikk sitt universitet. Også det ble kalt en utvanning av kvaliteten på høyere utdanning.

Selv om det er et godt poeng at flere universiteter nødvendigvis vil spre både penger og fagpersoner utover i et tynnere lag, er det kanskje vel så relevant å forklare denne type motstand med at institusjoner med privilegier har en tendens til å ville trekke stigen opp etter seg.

Uansett skar regjeringen gjennom og opprettet Universitetet i Nordland i 2011. Det var ledd i en mer generell desentralisering.

Les også: Nå skal Kjerkol pulveriseres. Og ikke på grunn av fusk

Omtrent samtidig fikk Stavanger, Kristiansand, Ås og Bø i Telemark sine universiteter. Universitetsstatusen ble regnet som en stor seier for både Bodø og Nordland, men man fikk ikke hvile lenge på de akademiske laurbærene.

Det nye universitetet var knapt kommet i gang, før ideen om nye strukturendringer innen høyere utdanning ble lansert. Denne gang handlet det om sammenslåinger og ikke nyetableringer. Igjen var Universitetet i Tromsø på banen og lansert ideen om en sammenslåing mellom dem og Universitetet i Nordland, til ett felles nordnorsk universitet styrt fra Tromsø.

Det endte med en sammenslåing sørover i stedet, med høgskoler i Trøndelag som fryktet å bli slukt av NTNU om man slo sammen den veien. Omtrent slik Bodø fryktet å bli slukt av Tromsø. Det resulterende Nord universitetet ble slik sett et bekvemmelighetsekteskap, mer skapt av felles frykt enn felles kjærlighet.

Det har samarbeidet båret preg av, ikke minst i forbindelse med skjebnen til campus på den tidligere Høgskolen i Nesna. Den ble lagt ned av ledelsen ved Nord universitetet til store protester, både lokalt og i sentrale politiske miljøer. Et av Senterpartiets sentrale valgløfter i 2021 var da også å gjenopprette dette studiestedet, noe som skjedd i 2022.

Dette var en åpen konflikt mellom Nord universitet og dagens regjering, noe som ikke gjorde striden rundt Ingvild Kjerkols masteroppgave mindre politisk ladet. Og da er vi framme ved dagens situasjon.

En uke etter at Nemnda for studentsaker underkjente masteroppgaven er de verste mediebølgene i ferd med å legge seg. Kjerkol har gått av og oppmerksomheten rettes mot hvem som skal erstatte henne, og det framtidige forholdet mellom Trøndelag Ap og partiledelsen.

Det betyr ikke at Nord universitet er trygt i havn. Om man skal tro nemnda – og det er det all grunn til – godkjente universitetet i sin tid en oppgave med 43 prosent tekstlikhet. Og ikke bare det, oppgaven endte opp med å få en toppkarakter.

Mange spør seg allerede hvordan slikt er mulig, og hva det sier om kvaliteten på det arbeidet som gjøres ved Nord universitetet.

Les også: Kjerkol kunne sittet videre, men Støre kastet henne til ulvene

Nå skal det sies til Nords forsvar at også eksterne sensorer – altså ansatte ved andre universiteter – deltok i den opprinnelige godkjenningen av Kjerkols masteroppgave. Samt at Universitetet i Tromsø i sin tid også godkjente Sandra Borchs masteroppgave. Det til og med etter å ha ment det var plagiat i den. Eneste konsekvens var en litt lavere karakter.

Mye kan derfor tyde på at Kjerkol-saken mer er et uttrykk for en generell tendens når det gjelder tidligere tiders vurdering av masteroppgaver, enn noe særegent ved Nord universitets praksis. Likevel er det Nord som får hoveddelen av kritikken, og karakteristikker som «nisseuniversitet» og «molbouniversitet».

I en slik situasjon framstår Nord universitetets kommunikasjonsstrategi merkelig vag og passiv. Universitetsledelsen har konsekvent nektet å kommentere Kjerkol-saken. Det kan man forstå, mer forunderlig er det at man også har holdt seg taus overfor den mer generelle kritikken som også mot rettes universitetet.

Blant annet ville ikke noen fra Nord delta i NRKs Debatten da dette var tema. Dermed fikk kraftig kritikk mot universitetet stå uimotsagt.

Og så vidt jeg har registrert er det heller ingen i universitetsledelsen som skriftlig har besvart kritikken. Det gjorde riktignok professor Hilde Gunn Slottemo nylig i VG, men hun er så vidt jeg vet ikke en del av ledelsen.

Noen ganger er det riktig å ligge lavt i en mediestorm og la kritikken blåse over. Andre ganger bidrar det bare til at stormen øker i styrke. Hvordan det blir for Nord universitetet gjenstår å se, men til nå har fokus nesten utelukkende vært på Kjerkol. Det vil raskt endres, og da er det å håpe Nords økte gjenkjennelighet og mer framskutte posisjon i den nasjonale offentligheten ikke kommer tilbake og biter universitetsledelsen i baken.